Hvordan i helvete skal jeg løse dette da? Har du tenkt det samme du også? Liten eller stor, ung eller gammel, funksjonshemmet eller ikke, så har vi tenkt den tanken. Jeg har alltid dagdrømt om de mest klisjéfylte ting, som eksotiske reiser, stort hus, raske biler, fine damer og ikke minst STÅ til alters med ei av dem.

Så hva skjer da, når regnestykket over livet settes opp? Jeg har levd i drøye 11.500 dager og for et liv det har vært, ikke at jeg er ferdig med å leve, men hør her nå:

1986, en lyslugga odelsgutt kommer til verden en sommerdag i juli, med navlestrengen surret et par ganger rundt halsen. Tror ikke han var lei av livet, det var bare livet som skulle forberede han på det som var i vente.

Julaften 1992, jeg er 6 år gammel, en ståltråd som skal bli julestjerne, blir brukt til lek og et lite sekund er det som skal til for at høyreøyet blir ødelagt for livet.

Det er sommer og en stor sandhaug har kommet på gården. En kompis og jeg skal selvfølgelig prøve å lage tunnel til oss selv og ikke bare til lekebilene. Kompisen min blir borte noen øyeblikk for å spise moreller mens den våte, tunge sanden raser over meg. Tiden gikk fort, og jeg er overbevist om at jeg opplevde det berømte lyset i tunnelen. Men det skremte meg ikke!

Jeg har blitt 16 og fått moped. I tiden som mopedist klarer jeg å bli påkjørt 2 ganger.

Etter videregående flytter jeg til Gran Canaria. Får kontakt med noen norske seilere på høsten og blir mannskap på den 49 fot store båten «Magic Feeling». Krysser Atlanterhavet og går i land på Barbados, Venezuela og Grenada.

20 år gammel starter jeg på landbruksstudier og reiser på klassetur til Tsjekkia. Jeg går i søvne og faller ut av vinduet i 4. etg. KATTEN HAR BRUKT OPP 8 av 9.

Bilde av artikkelskribent som sitter lettere henslengt akterut i en seilbåt. Han leser i et blad mens han ser ut til å sole seg. I bakgrunnen er det kun hav og i forgrunnen er seilbåtens ror.

«Mamma, dette vil jeg ikke
– jeg vil ikke være lam»

Jeg skjønte det ikke selv. At ulykken var total, og hva som var i vente. Men alle rundt meg skjønte det og jeg måtte trøste dem. Jeg ramlet og falt tungt, ned i bunnen av en brønn.

Jeg reiste meg metaforisk. Jeg fikk støtte av de rundt meg, for det er ikke lett å kjempe en kamp du må kjempe alene. Vi funksjonshemmede kjemper og kjemper. For noen av oss så er den bokstavelige dørstokken reine Mount Everest som skal overstiges – hver dag.

Etter et år med rehabilitering satt i system på institusjon, ble jeg sluppet løs. Jeg var redd, redd for dørstokker, grus, sand, plen, oppoverbakker, nedoverbakker, snø, regn, for varme , kulde, for mange uoppnåelige drømmer og kjærligheten for seg selv og fra andre. Men en kraft jeg ikke visste at jeg hadde, vokste frem og dro meg igjennom timer, dager og år. I starten ble energien hentet fra de nærmeste, ved å se hvor stolte de var av at jeg ville leve og ønsket å sette meg mål.

Mål er drømmer og når man målene går ofte drømmer i oppfyllelse.

Bilde av artikkelskribent i rullestol inne i en kirke. Han sitter med ryggen til kameraet og kikker mot alteret. Han er alene.

«En kjempe i en brønn er fortsatt en kjempe»

Jeg ønsket å være en eldstesønn som baner sin egen vei. Jeg ønsket å være kompisen som finner på sprell i sene nattetimer, og som har for mange venner i en for liten leilighet. Jeg ville date damer som ikke er bra, date damer som tar pusten fra meg, og jeg ville «FALLE», men ikke fra 4. etasje denne gangen. Jeg hadde vært 191 cm høy, atletisk og vågal. Ingen elementer kunne stoppe meg om jeg ønsket å trosse dem, men nå var jeg redd og trengte hjelp, hjelp til alt. Så hvordan i helvete skulle jeg løse dette, hvordan skulle jeg nå mine drømmer og mål?

Bilde av artikkelskribent og hans kvinnelige assistent. Han sitter i rullestol mens han kikker mot assistenten. Assistenten hjelper ham med å kneppe igjen en blå skjorte. De befinner seg i et rom med en rekke t-skjorter og skjorter på venstre side.

For meg ble det å akseptere å ta imot hjelp en del av meg og en rolle jeg hadde. Din rolle her i livet styrer du selv, og du kan velge om du vil ha en passiv eller aktiv tilnærming. Velger du en aktiv tilnærming til å spille livets teater, har du muligheten til å spille alle roller! Jeg bestemte meg tidlig at jeg vil være sønn, bror, venn, kompis, idrettsutøver, student, kollega, kjæreste og arbeidsleder.

«Arbeidsleder – ja, det er det vi funksjonshemmede må være for å kunne være alt annet.»

Jeg er så glad for at jeg ble arbeidsleder. Jeg er så glad for de som har kjempet de kamper politisk og visjonært slik at vi i dag har BPA og at jeg kan være arbeidsleder for mine assistenter. Mine assistenter er mine friske armer og ben. For når mitt liv ble snudd opp ned 17. april 2007, måtte jeg ha hjelp. Hjelp til å spille mitt livs teater og de rollene det har gitt meg.

Bilde av artikkelskribent og hans kvinnelige assistent. Han sitter i rullestol foran et åpent bagasjerom til en personbil og smiler til kamera. Bak rullestolen står det som ser ut til å være bagasje. Ved siden av bilen står assistenten. Hun smiler til kamera mens hun hjelper med å plassere utstyr i bilen.

Jeg er nå 32 år og oppsummerer de siste 4000 dager med teater. Mitt nettverk, mine assistenter og min kraft har fått til mye mer enn realisten i meg turte å håpe på. Men jeg drømte stort, satte meg delmål og ble litt større og sterkere for hver gang jeg nådde et av målene mine. Takk mine kjære assistenter gjennom årenes løp som har støttet, båret, løftet, skjøvet, ventet, respektert, vasket, pratet, reist og smilt.

Uten dere assistenter hadde det vært så mye vanskeligere å ha krefter til å nå målene – som å greie å pusse tennene selv, dusje selv, forflytte meg selv, legge meg selv, komme inn og ut av bilen, ta lappen, bygge meg drømmehuset og holde det fint og flott når jeg får gjester, ta utdanning, få meg jobb, reise til rare steder, bli norgesmester i rullestolrugby og kjøpe meg sportsbil.

Takk.

Bilde av en svart sportsbil. Den står parkert foran en landlig bensinstasjon med gammeldagse pumper. I bakgrunnen skimtes en søyle til høye og en til venstre, begge med blomsterkasser.