Det er en rar følelse å våkne og plutselig merke at noe ikke er som det var. Høyrearmen min har blitt enda litt svakere. Dette er så klart ikke første gang. Jeg er vant til det. Jeg tilpasser meg det. Jeg klarer meg jeg, sier jeg alltid til meg selv. Jeg sier det fordi jeg mener jeg er mer fri når jeg klarer meg alene og får til ting selv. Men nå som jeg blir eldre merker jeg at den tanken unnslipper meg.
Jeg gikk på to bein helt til sommeren av mitt fjortende år på jorda. Jeg var allerede klar over at jeg ikke kom til å gå for alltid før jeg mistet evnen til det, men viste aldri hvor mye lengre ned bakken av funksjonshemning jeg kom til å rulle. Uansett om jeg sakte men sikkert ble mer nedsatt, var jeg alltid overbevist om at jeg aldri kom til å trenge hjelp med å leve mitt eget liv. Jeg likte meg i denne realiteten jeg hadde skapt for meg selv, og jeg må innrømme at jeg fortsatt sitter med ett hjul i den. Jeg er sta, og vil ikke ha hjelp.
Allikevel fikk jeg min første brukerstyrt personlig assistanse (BPA) i en alder av 13 . Ikke fordi jeg ville, men fordi mamma tvang meg. Allerede da likte jeg ikke tanken på å ha en person jeg ikke trenger rundt meg hele tiden. Så jeg spurte han aldri om hjelp. Hans eneste jobb var å lage mat. Igjen, ikke fordi jeg ikke klarte det selv, men fordi jeg ikke ville gjøre det selv.
Jeg klarer meg selv. Og jeg hadde rett – jeg klarte det meste selv på den tiden. Jeg ble kjent med min BPA og han ble en miks mellom BPA og kompis, og jeg så aldri på BPA-ordninger da som jeg gjør i dag. Det var noen år senere at jeg skjønte at mamma ikke ville ha en 13 åring alene hjemme mandag til fredag. Hun ville bare mitt eget beste.
Det er først nå i en alder av 21 hvor jeg forstår at jeg må innse hva som er realiteten. Jeg trenger en BPA. Men jeg er nølende på å skaffe meg en. Det er ikke fordi jeg ikke trenger en, men fordi jeg synes det er litt skremmende. Det er skremmende å måtte innrømme ovenfor seg selv at jeg nå er på et punkt i livet hvor jeg begynner å bli avhengig av en til å hjelpe meg.
Jeg merket dette først i idretten min. I el-innebandy sitter vi i en lavt stilt stol som trenger å skifte ut blytunge batterier mellom og under kamper. Jeg kan verken komme meg opp fra stolen selv eller bytte batteriene, så jeg får mine foreldre til å hjelpe meg. Men jeg er 21 år gammel og vil ikke måtte dra rundt på foreldrene mine på turneringer lenger.
Jeg vil leve mer selvstendig, men det betyr jeg at jeg må akseptere at jeg trenger en BPA. Når jeg ser venner av meg leve så selvstendig og fritt med sin BPA skjønner jeg hvorfor jeg også trenger en. En BPA er der for å gjøre det du ville gjort hvis du hadde mulighet til det – ikke for å vise verden at du ikke klarer å gjøre det du vil selv. For din BPA er dine armer og bein. Og tanken på at jeg har muligheten til å føle meg mer fri skremmer meg ikke.
Å akseptere hjelp er vanskelig, men det er først når du tar i mot assistanse at du forstår hvor mye bedre du kan ha det. Takket være BPA-ordninger kan jeg endelig føle meg fri. Fri fra både foreldre og fra funksjonshemingen. Takket være BPA kan jeg drive med idrett uten å måtte tilpasse meg andres timeplaner.
For jeg elsker idretten min, og gjør alt for den. Og nå kan jeg endelig det også. Jeg salutterer dere, BPA ordninger; dere gjør meg til idrettsutøveren jeg ønsker å være.
